Trine's biografi

Født i San Francisco, California 07.11.1970

I 1971, under et år gammel, går Trine Rein om bord i Amerikabåten sammen med sin mor for å starte et nytt liv i Norge. Allerede som liten jentunge proklamerer Trine at hun har tenkt å bli sangstjerne. I sitt barndomshjem på Nesodden starter hun sin målrettede reise mot å utvikle stemmen og ferdighetene til en profesjonell artist.

Som 15-åring blir Trine med i en duo som heter ”The Sound of Silence”. Med egenskrevne låter laget i samarbeid med keyboardist Aasgeir Knutsen entrer duoen en lokal talentkonkurranse (Norges Kulturmønstring) på Nesodden. Talentkonkurransen er en suksess for duoen, og de ender på en 2. plass i finalen. Kort tid etter oppløses duoen, og Trine forlater Norge for å fullføre sitt siste år som senior på Antioch High School i California. Her mottar hun sitt amerikanske artium som æresstudent.

Tilbake i Norge finner Trine raskt veien inn i musikkmiljøene, og starter en karriere som studiosanger hvor hun legger vokal på mange radioreklamer og jingles. Hun blir også vokalist i danseorkesteret ”Saturn”, noe som hun fortsatt refererer til som den viktigste delen av hennes utdannelse som utøvende artist og sanger. Saturn blir hennes levebrød mellom 1988-1992 i tillegg til radioreklamer og jingles som hun gjør ved siden av.

I 1991 blir Trine spurt om å legge kor på et track for et nytt hip hop band som kaller seg W.I.P (World in Peace). Bandet er så fornøyde med Trines sangpålegg at de også ber henne om å kore på resten av låtene sine. Når albumet er klart er Trines bidrag så fremtredende at bandet forstår de må ha henne med som et fullverdig medlem. Musikkstilen W.I.P. representerer reduserer Trine til å være en ad lib sanger, og ikke den lead sangeren hun ser seg selv som. Trine blir enig om å være vikar i bandet til de kan finne en fast sanger. Når albumet ”The Songs We Write” slippes, får W.I.P. en radio hit med singlen ”Ghost Jam”, og er plutselig blitt et ettertraktet band for intervjuer og TV-opptredener i Norge. Den neste singlen, en coverversjon av The Everly Brothers’ ”All I do is Dream” klatrer også inn på listene, og på denne tiden blir Trine kontaktet av manager Steinar Fjeld som i sin tur skaffer henne sin første solokontrakt med plateselskapet EMI Records i Norge.

To år senere, i november 1993, er Trines debut album ”Finders Keepers” omsider klart til å slippes, med første single ”Just Missed the Train”. Det har nå gått så lang tid at Trine i mellomtiden har mistet all tro på seg selv og på albumet, og natten før release er hun oppløst i tårer på stuegulvet. Markedet på sin side er av en helt annen oppfatning, og på mindre enn to måneder har ”Finders Keepers” passert 50.000 solgte. Inn i 1994 klatrer albumet til førsteplassen på VG-listen, og salget ender på over 200.000 solgte i Norge (hvert fjerde hjem har et eksemplar...), og over 400.000 blir solgt i Japan. I Japan ligger singlen ”Just Missed the Train” på førsteplass på 16 ulike hitlister samtidig. Oppfølger single ”Stay With Me Baby” blir også en radio-hit, og plasserer Trine blant landets mest anerkjente sangere. Trines hurtige suksess har overrasket alle, inkludert henne selv. Men på grunn av en hektisk timeplan med promotion og turnévirksomhet med albumet sitt får ikke Trine mye tid til å tenke gjennom sitt gjennombrudd, og en stund fortoner livet hennes seg som en eneste stor virvelvind.

I denne perioden bryter hun samarbeidet med sin første manager, Steinar Fjeld, og begynner et nytt samarbeid med sin nye manager John Overgaard fra Danmark. Dette bringer henne til København hvor hun bytter plateselskap for å jobbe med EMI Medley, Danmark. Hennes nye A&R/Executive Producer Poul Bruun blir hennes høyre hånd de neste årene, og sammen skaper de oppfølgeralbumene ”Beneath My Skin” og ”To Find the Truth”. ”Beneath My Skin” slippes i 1996 med første single ”Torn” som åpner nye territorier for Trine i tillegg til å sikre hennes posisjon som en veletablert artist i Norge og Japan. Det totale salgstallet på hennes andre album passerer 300.000 solgte på verdensbasis.

Våren 1997 blir Trine invitert til å delta i en årlig låtskriversamling i Frankrike som er organisert av Stings manager, Miles Copeland. Mer enn en gang har låtskriversamlingene på ”Le Printemps de Marouatte”, eller ”the Castle Songs” skapt musikkhistorie, med blant annet Aerosmiths hitlåt ”Love in an elevator” av Mark Hudson og Steven Tyler. Trine får den ærefulle muligheten til å jobbe med legendariske låtskrivere som Carole King, Louise Goffin, Mark Hudson, Bob Dipiero og Billy Madox. I tillegg får hun jobbe med musikere og artister som Vinnie Colaiuta, Dominic Miller og Brad Roberts fra ”The Crash Test Dummies” for å nevne noen. Denne erfaringen endrer Trines planer, og hun bestemmer seg for å flytte midlertidig til Los Angles, CA for å forfølge samarbeidet med sine nyvunne kolleger i musikkbransjen.

”To Find the Truth” er i stor grad produsert i LA, California, hvor Trine bruker mye tid mellom 1997-2000. Den betydelige norske påvirkningen på albumcoveret, videoen og pressebildene symboliserer Trines lidenskap for landet hun er vokst opp i, og hennes behov for å dele den norske skjønnheten med fans over hele verden. Til tross for at salget passerer 100.000 har den norske presse bestemt seg for at Trines forsøk på å promotere Norge internasjonalt ikke er interessant, og at hennes karriere ikke lenger gjør særlig inntrykk på dem. Når hun er ferdig med å promotere albumet ”To Find the Truth” bestemmer Trine seg for å ta en pause fra musikkbransjen for å hente seg inn etter de intense og hektiske årene med suksess, og for å søke inspirasjon til nye og spennende fremtidsprosjekter.

Pausen fra musikkbransjen kommer til å vare i fem år med bare få, tilfeldige live opptredener i Norge, Italia og USA. Trine Rein flytter tilbake for å bo hos sin far i San Francisco, California hvor hun kan være inkognito og fortsette å jobbe med folk fra nettverket sitt. Trine opplever sin største nedtur i sin karriere som profesjonell artist når hun befinner seg i en jobb som limousinsjåfør for å få endene til å møtes. Som et ledd i å forfølge sin drøm som artist og sanger flytter hun til Los Angles for å lage mer musikk med venner og kollegaer, fortsatt låst til jobben som limousinsjåfør for å få endene til å møtes. Mange låter blir skrevet i denne perioden, men bare noen få av disse ser dagens lys. Trine får en annen surrealistisk opplevelse i sin jobb som limousinsjåfør når hun treffer uvitende, kjente kollegaer som klienter i limousinen hun kjører. Folk som Quincy Jones, Paula Abdul, Clive Davis og Robert Plant er alle klienter som Trine tar vare på i jobben sin, og likevel er hun forhindret fra å kunne fortelle dem om ”sitt andre liv” som profesjonell artist...

I 2004 får Trine oppfylt et ønske hun har ventet på lenge når teaterprodusent Anders Eriksen kontakter henne i LA fra Norge for å tilby henne en rolle i en ny forestilling som skal hete ”80-tallet beat for bit”. Forestillingen fremføres av Torhild Sivertsen, Tom Sterri, Sturla Berg-Johansen og Trine Rein med The Monroes som faste gjesteartister. Dette viser seg å bli et springbrett tilbake inn i underholdningsbransjen for Trine, og hun sier opp jobben som limousinsjåfør kort tid senere for å reise tilbake til Norge permanent. Forestillingen blir en stor suksess, og blir Trines levebrød i de neste to årene i tillegg til å åpne mange nye dører for henne i musikkbransjen. Hennes gamle plateselskap, EMI Records, bestemmer seg for å slippe ”The Very Best of Trine Rein”, i et forsøk på å ta del i Trines comeback som live artist i Norge.

Sommeren 2005 setter Trine sammen sin helt egen sommerforestilling på Tromøy utenfor Arendal. Forestillingen heter ”Sommerstemning med Trine Rein”, og er en feelgood forestilling med elementer av musikk, poesi og noveller. Denne erfaringen hjelper Trine til å vokse som artist og utøver, og gir henne en ny dimensjon i måten å kommunisere med sitt publikum.

I 2006 er Trine en del av konsertoppsetningen ”ABBA in Symphony” sammen med Tommy Kjörberg, Geir Rønning og Maarja-Liis fra Estland. Konserten holdes i Hjertnes Kulturhus i Sandefjord, og blir sett av mange.

Den påfølgende høsten samles de fire sangerne Trine Rein, Marianne Anthonsen, Sigrid Brennhaug og Torhild Sivertsen samt kapellmester Øystein Lund-Olavsen for å planlegge og lage en helt ny forestilling som heter ”The Ladies Night”. Forestillingen blir regissert av teaterregissør Erik Ulfsby, og spilles gjennom høst og vinter-sesongen 2006 på Edderkoppen Teater i Oslo. Sangerne er ikke helt fornøyde med forestillingen, og føler seg distansert mellom sine roller på scenen og forventningene til sitt publikum. Basert på denne friksjonen bestemmer jentene seg for å ta skjeen i egne hender, og omregisserer hele forestillingen på egenhånd. Ny-premiéren er en suksess, og forestillingen fortsetter gjennom vår og sommer 2007 i flere ulike byer omkring i Norge.

I 2008, med unntak av en juleturné i november og desember med KOR-90 og gjester, kommer Trine Rein til å begrense sine live opptredener på grunn av planlegging av nye prosjekter for fremtiden. Fortsettelse følger...